Naustet

Naustet står som en markør for overgangen fra hav til land. Opprinnelig ble naustet bygget for å huse båten, nøter og teiner, til hjemmefiske og transport, den gang sjøveien var hovedåre for transport og båten viktigste framkomstmiddel.

Langs den norske vestkyst, fra nord til sør, finner man naust. Der man fant et lunt sted med tilgang til sjøen, ble det anlagt naust og de var et samlingsted hvor fiskerne delte historier og erfaringer. Behovet for naustet, som den livsviktige bygningen den en gang var, er ikke det samme i dag. Funksjonstømte og utsatt for hardt vær, står de sakte, men sikkert og forfaller.

Naust er en bygningstypologi som karakteriserer kystens kulturmiljø i Norge. Gjennom byggeskikk og plassering i landskapet forteller de historien om hvordan bosetningen langs kysten levde ved og av havet som ressurs.

Naustets stedsspesifikke arkitektur og opprinnelige tilstedeværelse representerer en vernakulær bygningstypologi. Bygget med tradisjonelle håndverksmetoder av lokalbefolkningen med stein funnet i jorden, steinrøyser i området og regionalt tre. Naustet har dermed iboende materielle og immaterielle verdier som forteller om det lokalt forankrede.

Bevaringsstrategi for kystens kulturmiljø

I 2025 kom en nasjonal strategi for bevaring av kystens kulturmiljø, utarbeidet av Klima- og miljødepartementet. 

Riksantikvaren har en egen satsing under bevaringsstrategiens deltema "Naust og sjøhus - sjøen som ressurs". 368 naust og sjøhus, fordelt på fem kystkommuner er kontrollregistrert under fire omganger fra 2000 til 2019 i overvåkningsprogrammet "Status for verneverdige kulturminner i utvalgte kommuner". Resultatet viser at naust og sjøhus er utsatt for størst tap, sammenlignet med de andre undersøkte bygningstyper. Funksjonstømming er en av de primære årsakene til forfall.

Ved å finne langsiktige løsninger som gir nytt liv til naustene, kan de ha mulighet for å leve videre inn i fremtiden. Utfordringen er, at funksjonsendring av en bygning, bygget for å dekke enkle funksjoner, kan føre til løsninger som forstyrrer den iboende verdi. Denne utfordringen viser prosjektet en løsning på. 

Kartlegging

Prosjektet har kartlagt naust i regionen fra Ryfylke i nord til Jæren i sør. Prosjektets nedslagsfelt (site) ligger på Rennesøy, som er en øy 20 km utenfor Stavanger by, forbundet med undervannstunnel via riksvei E39 og fergefobindelse i nord.  

På Rennesøy finnes mange naustklynger og enkeltstående naust, som har vært del av de mange gårdene på øyen. Hovedsakelig steinnaust, som er et særpreg for regionen. 

Site består av et funksjonstømt naust under forfall, som ikke har vært i bruk på mange år. Ved siden av det forfalne naustet står to steinruiner, to av mange ruiner på øyen. 

Problemstilling

Kan de identitetsskapende materielle og immaterielle verdier bevares gjennom ny bruk og arkitektonisk intervensjon, med en fremtidsrettet hensikt for området? 

Naustrekken transformeres til et offentlig tilgjengelig oppholdssted hvor man kan overnatte og oppleve naustenes arkitektur og den direkte tilgangen til havet. Prosjektet viser potensialet til en offentlig funksjon, og utfordrer realiteten om at de fleste naust i dag er privateid. Naustet til vest er oppholdsnaustet hvor man samles og lager måltid av dagens fangst på vedfyrt ovn. Utover to overnattingsnaust og fellesnaustet for opphold har man et overdekket naust for tilberedning av fangst og krabbekoking. Overnattingsnaustene har senger som er montert i takkonstruksjonen og hems. På den måten er interiør beskyttet for havet under ekstremvær. Det siste naustet er for oppbevaring av robåt, kajakk, teiner og fiskeutstyr. De eksisterende stengjerdene i vannkanten omsluttes og fungerer som åpne krabbeparker hvor man kan oppbevare dagens fangst av krabbe eller blåskjell og østers. 

Naustene som isoleres for opphold har en grindkonstruksjon med kraftige vindusrammer mellom hver grind, for å fortsatt kunne oppleve de tørrmurte stenmurene og det filtrerte lyset som slippes inn mellom sprekkene. Vindusrammene kan åpnes innover for rengjøring og utskifting. I de to uisolerte naustene bærer stenmurene takkonstruksjonen, med et trekkanker som er skapt for å sikre forankring av taket. På den måten forteller prosjektet hvordan naustene opprinnelig ble bygget, og viser en fortsettelse av den fortelling i et nytt funksjonsprogram i dag.