Et krematorium på kanten av skogen starter en reise om å overvære kremasjonen som seremoni, og leder pårørende videre ut i naturen mot fragmenterte ekko av bygget som peker mot avholdte områder for askespredning.
Prosjektet manifesterer seg for å bryte ned barrierer mellom livet og dets endelighet, og ved rekreativ bruk vil byggets ekko minne om dødens ontologiske del av livet - memento mori.
Et in Arcadia ego (etymologi av latin):
«Jeg var også en arkadier», altså at den døde en
gang også nøt livet i Arcadia, som renessansens
kunstnere forbandt med idyllisk hyrdeliv.
Det vil si at også døden er nærværende i denne
stille og harmoniske hyrdeidyllen.